Utveksling ved Scottish Centre for Crime and Justice Research (SCCJR) ved University of Glasgow

Jeg heter Sylvia og er stipendiat ved Senter for Psykisk helse og Rus, og forsker på løslatelse fra fengsel. Jeg er opptatt av hvordan personer som løslates opplever veien bort fra kriminalitet, en prosess som betegnes som `desistance` i kriminologisk forskning. Spesielt er jeg interessert i relasjonenes betydning, og av hvordan ansatte i Kriminalomsorgen og frivillige organisasjoner kan støtte personer som løslates gjennom denne prosessen.

Mye av desistance-forskningen jeg kjenner til er gjort ved Scottish Centre for Crime and Justice Research (SCCJR) ved University of Glasgow, så dette ble et naturlig mål for mitt forskningsopphold. Marguerite Schinkel er en av dem som har forsket mye på desistance. Hun var opponent på min midtveisevaluering, og takket heldigvis ja til å være min kontaktperson under oppholdet.

Skottland gjenåpnet ikke like raskt som Norge etter pandemien. Det var derfor få mennesker på kontorene og få sosiale sammenkomster da jeg kom til Glasgow. Jeg passet på å delta på alle arrangementer jeg kom over i regi av senteret, stipendiatgruppa og andre organisasjoner. Jeg var heldig å bli invitert til SCCJR sin første sammenkomst etter gjenåpningen, der Marguerite gjorde en formidabel innsats med å introdusere meg for kollegaene sine. Jeg fikk kontorplass sammen med stipendiatgruppa, og ble innviet i deres faste PhD-kafé.

Glasgow da. For en by! Jeg bodde i en leilighet i skillet mellom høye boligblokker i et nabolag med store sosioøkonomiske utfordringer og velstående områder preget av eneboliger, privatskoler og velstelte hekker. I dette varierte byområdet tuslet jeg langs elva Kelvin, gjennom Botanisk hage, langs Great Western Road og fram til Ìvy Lodge`- kontorbygningen som huset mange av de ansatte ved SCCJR. Langs veien opplevde jeg kirsebærbusker i full blomst, rev i villastrøket, jordbærspisende ekorn og daglig utendørs teaterøvelser i parken, samt unike butikker og spisesteder i handlegata. Og regn. Mye. Og ofte. Men like utfordrende som været kan `Glaswegian`, navnet på dialekten i byen, være. Sjarmerende og original, for all del. Men til tider var jeg godt fornøyd med å få med meg halvparten av det som ble sagt. Jeg fant rask ut at det var lurt ikke å ha høyere ambisjoner enn som så. Hovedstaden Edinburgh, innsjøen Loch Lommond, Høylandet og vestkystens byer og øyer. Avstandene er ikke så store, og på mindre enn to timer hadde jeg tilgang til dem alle.

Størst faglig nytte hadde jeg nok av de månedlige stipendiatlunsjene, der vi møttes for å presentere forskningen vår og gi respons på hverandres arbeid. I tillegg var jeg overveldet av rausheten til professor Fergus McNeill, som diskuterte, leste gjennom, kommenterte og ga uvurderlige tips og tilbakemeldinger på artikkelen jeg arbeidet med. Marguerite Schinkel la sin beskyttende (og nettverksbyggende) hånd over meg. I etterkant av oppholdet har jeg derfor vært tilbake i Glasgow og presentert andre deler av forskningen min på en konferanse ved University of Strathclyde. Siden jeg har god kjennskap til norsk kriminalomsorg, ble jeg også invitert til Skottlands største fengsel, Barlinnie, for å sammenligne norsk og skotsk fengselssoning. Der fikk jeg gleden av å diskutere dette temaet sammen med noen av dem som jobbet ved fengselets radiostasjon `Barbed Wireless` mens de sonet. Og ikke minst fikk jeg omvisning og fine møter med de ansatte. I dag, fire måneder etter returen til gamlelandet, har jeg gleden av å ha Marguerite Schinkel som medforfatter på artikkelen jeg jobber med.

Det at få ansatte var tilbake på universitetet etter pandemien trakk opplevelsen noe ned. Alt i alt vil jeg anbefale alle som har mulighet til å reise på et lignende opphold.

Jeg har lagt ut smakebiter fra forskningen min og Glasgow-oppholdet på www.ferdigsonet.com.
Ta gjerne kontakt på Sylvia.Koffeld-Hamidane@usn.no.