kl.
10.00
-
15.30
Drammen, Rom A-5508
Sylvia Koffeld-Hamidane skal forsvare avhandlingen sin for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har fulgt doktorgradsprogrammet personorientert helsearbeid ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap. 
Alle interesserte ønskes velkommen til prøveforelesning og disputas.
Sammendrag
Det kan være vanskelig å komme tilbake til samfunnet etter et fengselsopphold. I denne overgangen skal kriminalomsorgen støtte endring og reetablering. De har formalisert tette samarbeid med frivillige organisasjoner for å få til dette.
Denne studien viser at de som nylig gikk ut fengselsporten verdsetter samhandling med ansatte dersom den er basert på anerkjennelse, langvarige relasjoner og en helhetlig tilnærming. Dette samsvarer med det de ansatte opplever som betydningsfullt. Det finnes altså et felles ideal for hvordan denne relasjonen bør være.
Noen ganger opplever personer som kommer ut av fengsel smerte og frustrasjon på grunn av mangel på anerkjennelse og fragmentering i møte med de ansatte i fengsel. Dette gjør at livet etter fengsel kan oppleves mer trøblete enn hva det var før soning. På utsiden av murene kan relasjonen til ansatte i friomsorgen gi opplevelser av å være «fanget i friheten». Til tross for det frustrerende potensialet i samhandlingen med kriminalomsorgens ansatte, både innenfor og utenfor murene, framstår ansatte også som «springbrett» og «trygge havner» i disse overgangene.
Ansatte i friomsorgen og i frivillige organisasjoner, som alle møter dem som nettopp har sittet i fengsel, beskriver de samme idealene for støtte. Denne avhandlingen viser likevel forskjeller i hvordan de praktiserer i tråd med disse idealene. De friomsorgsansatte beskriver jobben sin som en form for brannslukking, hvor praktiske oppgaver overskygger det relasjonsarbeidet de utførte tidligere. Ansatte i frivillige organisasjoner er imidlertid tettere på i relasjonen med dem som kommer ut fra fengsel.
Funnene i studien illustrerer positive former for interaksjon, men også hvordan samhandlingen og støtten er for snever og fragmentert til å reflektere det felles idealet. Videre viser funnene hvordan skillet mellom kriminalomsorgens og frivillige organisasjoners ansvar gjerne framstår som utydelig og frustrerende.